Tur til Frangokastello - med en slags innlagt lunchEn av attraksjonene på sørsiden av Kreta er Frangokastello, som vi har besøkt flere ganger, men som var jomfruelig område for våre medreisende. En dag det blåste for mye til at strandlivet var helt behagelig, bestemte vi oss for å kjøe de tre milene dit, og kombinere med lunch underveis.
Vi hadde bestemt oss for en taverna som ligger som et ørnerede på en knaus, med utrolig utsikt både vestover og østover kysten, og med hele det libyske hav brettet ut under tavernaen.
Vi stoppet ved tavernaen, og om det hadde blåst i Plakias, var det bagateller mot vinden her. En unggutt kom og hjalp oss med å få åpen en sidedør, så vi kom oss inn, Hoveddøren var behørig lukket og låst. Vel inne ulte vinden i alle kanter som et middels kirkeorgel med sterkt behov for stemming. Unggutten var alene der, og hadde nok ikke ventet gjester, og han virket litt tafatt og usikker på hvordan han skulle håndtere oss. Da han skjønte at vi ikke bare skulle ha noe å drikke, men faktisk ønsket mat, skiftet utrykket fra tafatt til skrekkslagent. «Jeg må ringe Mama», sa han, og så ikke mindre skrekkslagen ut da Mama ikke svarte på hans gjentatte anrop. Til sist fant han ut at han fikk gjøre det beste ut av det, og utstyrte oss med en kikkert og sendte oss ut for å beundre utsikten. Verandaen mot havet lå på lesiden, så det var slett ikke ubehagelig der ute.
http://hellasforum.net/index.php?action=dlattach;topic=9328.0;attach=71747;imageDa vi kom inn igjen, hadde han tatt alle sine fem gryter ut av kjølen, og plassert dem på rekke på komfyren, så vi kunne velge hva vi ville ha. Vi løftet på lokk og bestemte oss for ei lammegryte, som prompte ble satt på plata for oppvarming. Gutten foreslo en salat i tillegg, noe vi syntes hørtes greit ut, og vi tok en ny tur på verandaen mens han nå - med litt større selvtillit, så det ut til - gikk i gang med å forberede måltidet.
Måltidet ble servert, og på et fat lå fire enorme kjøttbiter fra ryggen på et lam. Vel, størrelsen indikerte klart at «lammet» nok hadde vært gjennom stemmeskiftet for lengst, og hadde slått om til voksen bræking. Bitene var store, men kjøttmengden varierte stort. To av bitene inneholdt omtrent bare fett, en av dem hadde litt kjøtt i tillegg, og en av damene fikk jack-poten, med kjøtt nok til både seg selv og en til på sin knok. Men kjøttet var mørt og velsmakende, og salat og brød friskt tilbehør, og ikke minst: Også her var det sausen som var best..
Det var ikke før etterpå at vi innså at disse bitene ikke var beregnet som serveringsstykker, men at meningen nok var å skjære kjøttet av beina etter koking og dandere det vakkert på serveringsfatet, noe vår vikarierende vert ikke hadde fått med seg. De fleste av bitene hadde nok helt eller delvis vært under kniven kvelden i forveien. Selvfølgelig var det klar grunn til å klage på maten, men vi var passe mette, og hadde hatt det artig,, så sjelden har vel en lettet unggutt fått så bra tips etter et slikt lite vellykket måltid.. Vi visste allerede at dette var en opplevelse vi kommer til å mimre om på framtidige turer, og det er da verdt noe, det også!
(Dette kan kanskje også være et sted å oppsøke for dem som ser på Kreta som en altfor strømlinjeformet turistmaskin .. )

Vi fortsatte vår ferd mot Frangokastello, ei borg fra 1300-tallet hvor bare de ytre murene står igjen. Vi var faktisk så godt som alene, og mens de andre tok rundturen innom utstillinger i tårnet og andre krikr og kroker, satte jeg meg ned og fant roen. Jeg blir ikke så imponert av gamle bygninger lengre, men jeg synes det er spesielt å sitte alene og fundere over ting som har skjedd på stedet. Det var nesten utrolig på en slik fredelig dag å tenke seg de grufulle hendelsene der i 1828, på selveste 17.mai, da 340 av 600 beleirede grekere ble massakrert innenfor disse murene, og sikkert minst like mange av de angripende 6000 tyrkere mistet livet. Forbindelsen til 17. mai var jo spesiell, da den greske frigjøringskrigen ikke var så lenge etter vår egen adskillig fredeligere frihetskamp (den mest oppmerksomme leser vil se meg sitte og tenke store tanker i kroken på bildet). Tiden går fort når man sitter slik og filosoferer, så det var snart på tide å trille hjemover igjen. Det er ei flott strand ved Frangokastello, men det blåste fremdeles slik at badeliv var utenkelig.
De to nederste bildene er utsikten fra vår lunch-taverna. Det skjedde visst noe... igjen.. *sukk*